Det hører med til sannheten at det er ganske mange i skogbruket som holder på lenge, og noen jobber til de er rundt 80 år. Men du skal lete lenge etter en så sprek 85-åring som Ole Henrik, i hvert fall en som fortsatt brenner for yrket og som har en evig vilje til å jobbe nærmest hver dag, hele uka.
– Hvis jeg slutter og bare skal sitte hjemme ... Nei, den tanken tør jeg nesten ikke å tenke en gang. Da tror jeg det hadde gått fort nedover med meg, sier Ole Henrik og ler.
FAR OG SØNN: Ole Henrik og sønnen Ståle har jobbet sammen i mange år. De har det fortsatt morsomt på jobb og mange gode historier på lur.
Morgenfugl
På denne tiden av året våkner Ole Henrik Fageraas omtrent samtidig med småfuglene. I den kalde årstiden er han oppe lenge før småfuglene.
Å starte på jobb mellom 03.30 og 04.00 har vært hverdagskost for Ole Henrik i en mannsalder – og litt til.
– Jeg er vant til å stå opp tidlig. Sånn har det bare blitt. Det fine med å jobbe ute i skogen er at det er så fritt. Ingen bryr seg om jeg starter opp en lassbærer langt til skogs i 04-tiden om morgenen. Det gir meg glede å være ute i skogen, og jeg ville aldri ha byttet det yrket med noe annet i hele verden, fastslår 85-åringen.
Selv om Ole Henrik starter tidlig om morgenen, er han ikke den som gir seg tidlig. Da han var innleid av Moelven Soknabruket til å flytte tømmerstokker i forbindelse med byggingen av ny tømmersortering i kjølvannet av brannen i sorteringsanlegget, var han blant de første på jobb. Det var midt på natta for noen, rundt 03.30. Han ga seg ofte ikke før et stykke ut på ettermiddagen, rundt 17.00.
Arbeidsdager som varer 12–14 timer, inkludert jobbing lørdager, er Ole Henrik godt vant med. Som ansatt må han riktignok – og motvillig – forholde seg til arbeidstidsbestemmelser. Det gjør at han har fridager. Da hender det at han jobber dugnad med samfunnsnyttige oppgaver i hjembygda Sokna på Ringerike.
SOKNA: Ole Henrik på gårdsplassen hjemme på Sokna. Arbeidsbilen står klar ved garasjen der elggeviret avslører hva han synes er moro å gjøre på fritiden; elgjakt. Den elgen falt momentant. Ole Henrik er minst like treffsikker i dag som for 50 år siden.
Harde skoleår
Ole Henrik Fageraas vokste opp på en gård på Veme, mellom Sokna og Hønefoss. Han var med faren sin i skogen omtrent fra han kunne gå. Da han begynte på skolen rett etter krigen, var det skole annenhver dag og skogsarbeid annenhver dag. Han visste fort hva han trivdes best med.
FRA VEME: Ole Henrik viser frem et gammelt foto fra gården på Veme, her i forbindelse med slåttonn sammen med sin far.
– Skole var ikke noe for meg. Alt jeg kan, har jeg lært utenfor skolen. Jeg kunne likeså godt ha latt være å gå på skole og bare jobbet i skogen, kunngjør 85-åringen.
Mange av minnene fra skolen handler i stor grad om hans lese- og skrivevansker. Ole Henrik har dysleksi. Det kunne irritere mange lærere på slutten av 1940-tallet og starten av 1950-tallet. For Ole Henrik utartet det seg med gjentakende reprimander, som regel et hardt slag med pekestokken over fingrene. En gang veltet en lærerinne blekkhuset over den nye jakken hans da han ikke leste godt nok. Hun fulgte opp med å stemple blekk i ansiktet hans med en svamp.
– Kan du skjønne at jeg heller ville ut og jobbe i skogen? spør Ole Henrik og rister på hodet.
Hoppet i elva
Han måtte ofte sitte igjen på skolen. Ole Henrik spøker med at han jobbet i skogen annenhver dag og satt igjen på skolen annenhver dag. En av gjensittingsdagene sitter friskt i minnet.
– Det var jo så kjedelig å sitte igjen, så av og til så jeg mitt snitt til å stikke av. En vinterdag hoppet jeg ut av vinduet og løp hjemover bortover snøen. En lærer oppdaget meg og begynte å løpe etter, men jeg ga meg ikke. Det gjorde heller ikke læreren, forteller Ole Henrik.
Løpeturen endte ved elva Sogna for læreren sin del. Han gadd ikke svømme etter Ole Henrik, som hadde kastet seg uti elva med klær og skolesekk for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Det var en våt og kald fornøyelse, men han slapp i hvert fall å være mer på skolen den dagen.
GAMLE MINNER: Ole Henrik har et langt liv bak seg, og det har blitt noen minner opp gjennom årene, både med jobb og fritidssysler.
Tre generasjoner
Da han ble stor og sterk nok i 14–15-årsalderen, fikk han sin egen hest når han skulle ut og hogge tømmer. Det var en fjording som het Blakken. Den var god å ha når tømmeret skulle fraktes ut av skogen.
Han startet med sag og øks. Fra slutten av 1950-tallet begynte motorsagen å få innpass blant skogsarbeiderne her til lands. Deretter gikk utvikling sakte, men sikkert mot det man har av maskiner og utstyr i dag.
SKIDDER: En stammelunner fra Timberjack er en av de tidlige maskinene Ole Henrik kjørte.
Ole Henrik har vært innom alt: Traktor med vinsj og de tidlige lassbærerne og kvistemaskinene fra Rottne, Kokkum, Timberjack og ÖSA. I dag kjører han en lassbærer fra John Deere.
– Den tar ut mer tømmer på ett lass enn vi klarte på en hel dag med både hest og traktor. Det har vært en enorm utvikling i skogbruket, og det har vært veldig moro å få være med på den i løpet av 70–80 år, fastslår han som naturlig nok er den eldste i Fageraas Skogsdrift.
Sønnen Ståle startet opp med hogstmaskin på slutten av 1980-tallet. I dag har han med seg sine to sønner, Sondre og Carl-Henrik, og dessuten svigersønnen Rune Stubberud. At de er tre generasjoner i bedriften, synes alle bare er veldig hyggelig.
FAGERAAS SKOGSDRIFT: Fra venstre: Sondre Fageraas, Ståle Fageraas, Ole Henrik Fageraas, Carl-Henrik Fageraas og Rune Stubberud.
Tømmerhogst og ski
Å komme seg til og fra hjemme og hogstområdet kunne ofte ta flere timer på 1950- og 1960-tallet. Som regel sov de borte i ukedagene og dro hjem i helgene, men vinterstid spente Ole Henrik ofte på seg skiene for å dra mellom hjemgården og arbeidsstedet.
Tømmerhogst og skiløping var en effektiv kombinasjon for en som ville bli godt trent. Det ville Ole Henrik. I tillegg lagde han og storebroren Tor hoppbakker så fort de hadde litt fritid om vintrene.
– Vi begynte å konkurrere i kombinert på juniornivå. Broren min vant junior-NM i 1956 og 1957, og jeg fulgte opp med å vinne i 1958 og 1959, forteller 85-åringen.
ELSKET LANGRENN: Ole Henrik med en av de første pokalene han vant som junior. Det ble mange flere senere.
I 1960 var Ole Henrik så god i kombinert at han konkurrerte på landslagsnivå. Han ble tatt ut til OL i Squaw Valley i California, fikk én måned fri fra førstegangstjenesten i Garden og gjorde seg klar til å reise til USA for å hoppe og løpe på ski for Norge.
– Noen dager før avreise fikk jeg en telefon fra en i OL-delegasjonen. Han fortalte meg at det var fullt på flyet og at jeg dessverre ikke kunne bli med til OL. Det var forferdelig ergerlig å gå glipp av en så stor opplevelse. I ettertid var det en liten trøst at jeg slo alle sammen rett etter OL, sier Ole Henrik med et lurt smil.
KONGEPOKAL: Ole Henrik var blant Norges beste kombinertløpere fra 1959 til 1962. Her hever han kongepokalen etter seier i Holmenkollen i 1962. Foto: Paul Andreas Røstad, DEXTRA Photo (CC BY-SA 4.0)
Alltid i skogen
I løpet av karrieren som kombinert- og langrennsløper ble det en god del medaljer, blant annet en førsteplass i kombinert fra Lahti, en førsteplass i kombinert i Holmenkollen, en bronse i kombinert fra Zakopane og en andreplass i langrenn stafett i Sveits. Alle disse pallplasseringene var i 1962. Den vinteren var Ole Henrik 22 år og i sin beste alder som idrettsutøver, men året etter ble han plaget av ryggproblemer. Han måtte gi seg på topp.
GOD SKILØPER: Ole Henrik Fageraas var klart best i skisporet, og ble derfor også tatt ut på Norges stafettlag i langrenn. Derfra har han blant annet en andreplass fra Sveits, der Norge bare ble slått av Sverige. Ole Henrik holdt den arge finnen unna på siste etappe. På bildet over (fra magasinet NÅ) ser vi Harald Grønningen, Einar Østby og Ole Henrik Fageraas som har løftet opp Arne Larsen.
PERSONLIG REKORD: Det lengste hoppet Ole Henrik klarte, var på 101,5 meter i Vikersund. Det var ikke langt unna bakkerekorden den gangen.
Utover på 1960-tallet ble utstyret i skogen stadig mer mekanisk, og fra 1970-tallet kom de store maskinene som minner litt om hogstmaskinene og lassbærerne vi ser i skogen i dag.
Han jobbet som politibetjent i noen år på starten av 1970-tallet, men la aldri bort skogsarbeidet for det.
POLITI: Ole Henrik jobbet noen år som politibetjent på Sokna. Her er han sammen med sønnen Ståle, som da var 7–8 år.
– I helgene lot jeg politiuniformen ligge og tok på meg arbeidstøyet for å hogge tømmer. Jeg har alltid vært i skogen og har aldri angret på det, fastslår Ole Henrik.
Viljen til å jobbe ligger tykt utenpå den evigunge 85-åringen.
BARE 85 ÅR: Ole Henrik fyller 86 år i august, og har ingen planer om å gi seg.
JOBBER OFTE SAMMEN: Ole Henrik sammen med barnebarnet Carl-Henrik og sønnen Ståle. Her fra Eggemoen tidligere i mai.
