Tett på andelseier

I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk.

 

 

Kort om andelseierne i Viken Skog

Hvem er: Ingebjør Sørbøen Torsgard og Sveinung Torsgard. Driver to gårder i Ål i Hallingdal, den ene er Sørbøen gård i Liagardane der de har 200 vinterfôrede sauer. I tilknytning til denne gården har de cirka 8000 dekar med skog. De overtok gården etter hennes foreldre, Steinar Sørbøen og Arna Eilertsen. I tillegg har Ingebjør og Sveinung overtatt driften av Sørbøen Bygg & Landbruk, som Steinar etablerte i 1980. Ingebjør og Sveinung har to barn; Håkon og Karoline.

Brenner for: Norsk matproduksjon, dyrevelferd og en rettferdig fordeling av inntektene fra alt det bønder og skogeiere produserer og forvalter.

Trives med: Bestemme det meste av dagens innhold selv, og at det ofte dukker opp uforutsette ting i løpet av dagen. Dette gjør hverdagen veldig spennende. Liker veksling mellom kontor og fysisk arbeid, og at jobben krever kreativitet.

Hva betyr skog for oss: Skog er en sikkerhet for gården, den skal kunne være i bakhånd hvis større investeringer må gjøres, f. eks. renovering av gårdshus, driftsbygning eller lignende. Vi ønsker at skogen ikke bare skal være en sikkerhet, men at det skal være økonomi i skogbruket til å kunne pleie skogen gjennom de ulike hogstklassene og dermed gjøre det inspirerende og interessant å drifte skogen mer aktivt.

JULETRESALG: I disse dager selger Sveinung og Ingebjør egenproduserte juletrær i Oslo. Foto: Privat

De selger fjøsinnredninger, kjøreplater og byggevarer. De har 8000 dekar med skog og 200 sauer. Og nå i desember selger de juletrær og lammekjøtt i hovedstaden. Hun spiller fele, han er maskiningeniør. Men overtakelsen av både gård og forretning i Hallingdal gjorde Ingebjør og Sveinung til altmuligkvinne og altmuligmann – pluss at de er småbarnsforeldre.

Av Bjørn H. Pettersen

Hun hadde en spillejobb i operaen i Beijing da hun i en pause sørget for at en kunde i Finnmark fikk strekkmetallet han trengte til fjøsen. Og under familieferien i sommer gikk hun bak fengselet i Kardemomme by for å ta imot en ordre på 20 vinduer fra en kunde i Trøndelag. Sånne avbrekk i forbindelse med helt andre gjøremål gjør at salgene blir husket: Hvor hun var, hvem kunden var og hva kunden skulle ha.

Det var faren hennes, Steinar Sørbøen, som i sin tid startet Sørbøen Bygg & Landbruk. Også han har noen ganger vært langt hjemmefra mens han har tatt imot og håndtert ordrer og andre kundehenvendelser.

– Når vi driver denne forretningen, må vi jobbe der vi er, og vi er glade for at vi har varer som er etterspurt. Innimellom er det veldig mye som skjer, og da er det fint å kunne ta jobben med seg. Man får jo gjort mye av forretningsdriften med mobil og PC, sier Ingebjør Sørbøen Torsgard.

To gårder, 200 sauer

Ingebjør er niende ledd i slekten som driver Sørbøen gård, som ligger 640 meter over havet i Liagardane i Ål i Hallingdal. Den første Sørbøen flyttet dit og begynte å dyrke den sørvendte brattmarka for nesten 300 år siden, nærmere bestemt i 1739.

OPPE I LIA: Ingebjør (32) og Sveiung (36) blant sauene på gården som ligger 200 meter høyere enn Ål i bakgrunnen på dette bildet. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Ingebjør bor ikke på gården selv. Hun og ektemannen Sveinung Torsgard har slått seg ned på gården han har overtatt i bakkene på nordsiden av Ål sentrum. Der holder de hus i en rehabilitert sveitservilla fra slutten av 1800-tallet sammen med barna Håkon (5) og Karoline (2).

Men de har alle sauene sine på Sørbøen, samt maskiner, utstyr og lager. Og Ingebjørs foreldre, Steinar og Arna, hjelper til når det trengs, blant annet med skogfaglig kompetanse, fjøsstell og lamming, forretningsdrift og barnepass.

– Det er fantastisk med den hjelpen vi får hos mamma og pappa og hos Sveinungs foreldre. Uten dem hadde det blitt veldig vanskelig, sier Ingebjør.

Om høsten er det et spesielt behov for hjelp når sauene skal sankes inn. I fjor gikk det nesten lekende lett, men i år var det to gimrer (cirka halvannet år gamle sauer) som ble borte med sine førstefødte lam. Ingebjør og Sveinung lette etter dem over flere dager sammen deres to border collier, Ice og Nxt, som er uvurderlige hjelpere.

– Gimrene er så unge at de ennå ikke har blitt tamme eller stedfaste. Disse to hadde tydeligvis gått for seg selv, og de var milevis fra fjellstølen der dyrene er på beite om sommeren. Vi fikk heldigvis telefon fra noen som hadde sett sauene og deres lam i Aurlandsdalen, på andre siden av fjellene. Dit er det kjempelangt å gå, poengterer Ingebjør.

– Det er vår form for jakt når vi er ute med hundene og leter for å samle inn dyrene. Det er både spenningsfylt og arbeidskrevende. Vi vet aldri om vi får med alle hjem eller hvor lang tid det vil ta. I år gikk det bra til slutt, men det tok litt tid å finne de to siste, sier Sveinung.

Heimstøl og Langstøl

Fra gammelt av har Liagardane – som enkelt og greit betyr «gårdene i lia» – hatt to fjellstøler nord om lia. Det typiske er at den nærmeste ligger på rundt 800 meters høyde over havet, mens den lengst unna ligger cirka 1000 meter over havet. Sauer og lam flyttes først til den nærmeste når gresset har vokst seg til der, og utpå sommeren fraktes dyrene videre til den høyestliggende stølen. Disse stølene blir omtalt som Heimstøl og Langstøl, og av navnene kan man lett gjette hvilken som ligger nærmest selve gården.

Noe av skogen som tilhører gården, ligger i stølsområdene, men det meste ligger på sørsiden av riksveien og Hallingdalselva. Steinar har i to omganger kjøpt skog som Statskog har lagt ut for salg. Det henger sammen med hans interesse for både skog og jakt, selv om han synes det har blitt så som så med jakt opp gjennom årene.

STEINAR OG ARNA: Ingebjørs foreldre, Steinar Sørbøen (73) og Arna Eilertsen (69), drev gården tidligere og hjelper Ingebjør og Sveinung med gårdsdrift, juletresalg og barnepass. Steinar har også mye erfaring med både forretningsdrift og skogstell. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Steinar har også alltid vært aktivt med i alt som har med skogen å gjøre, fra planting til hogst. Han er en ivrig forkjemper for ungskogpleie.

– Det er en stor kostnad og tungt arbeid, men som skogeier mener jeg at man bare er nødt til å gå inn og regulere. Det er en hårfin beregning med tanke når man bør gjennomføre ungskogpleie. Gjøres det for tidlig, når elgen opp og spiser toppskuddene. Gjøres det for sent, er det nesten uråd å komme seg inn i skogen. Avstandsregulering bør gjøres to ganger før tynning, fastslår han.

– Det er for galt at prisen på massevirke er så lav. Det er nok hovedårsaken til at det ikke blir gjort ungskogpleie i mange av skogeiendommene rundt om i landet, legger Steinar til.

Et aldri så lite bondeopprør

Ingebjør og Sveinung synes også at tømmerprisene er for lave. Tømmerprisene har økt noe, men ikke i nærheten av den prisøkningen som det har vært på trevarer. Det driftige ekteparet skjønner argumentene for situasjonen slik den er nå; at det er stor etterspørsel etter trelast samtidig som norske sagbruk har mye tømmer på tomtene sine.

Men deres innvending går på den langsiktige trenden med at prisene på mange av bøndenes råvarer stagnerer eller sakker akterut, samtidig som det siste leddet i verdikjeden ofte har den beste fortjenesten.

– For vår del handler det om prisen både på sau og tømmer. Vi synes ikke det er riktig at bøndene og skogeierne – de som i utgangspunktet eier råvarene – skal sitte igjen med så lite sammenlignet med hva det siste leddet gjør. Matvarekjedene og trelastforhandlerne, derimot, har enorme inntekter. Denne utviklingen har gått i feil retning de siste årene. Nå håper vi virkelig at den nye regjeringen kan rette opp denne skjevheten, sier Ingebjør.

Sveinung nikker.

– Vi gjør vårt eget lille bondeopprør mot dette. Vi hopper over de andre leddene når vi selger juletrær og lammekjøtt direkte til sluttbrukerne. Steinar, Arna og Ingebjør har solgt juletrær på samme sted i Oslo i mange år. Så begynte vi med lammekjøtt til noen som etterspurte det. Nå er det blitt ganske stort. I år selger vi om lag én tredel av det vi får av lammekjøtt, og det blir fint skåret opp og pakket inn i passe størrelser, forteller Sveinung.

Alt er utsolgt med tanke på årets lokalproduserte mat fra Sørbøen gård, men muligheten til å sikre seg stølsoppfostrede lam dukker opp igjen til neste år.

Mye arbeid store deler av året

Før ukene med juletresalg går det slag i slag fra lammingen i april og mai. I år fikk de 200 sauene til sammen 380 lam. Da jobber de på skift, dag og natt. Sauesankingen kan som nevnt også være tidkrevende. Ellers er det særlig om våren og høsten, og til dels også om sommeren, at kunder etterspør byggevarer, strekkmetall, fjøsinnredninger og det andre Sørbøen Bygg & Landbruk har til salgs.

VED BEITEMARKA: Sveinung og Ingebjørs sauer har et stort beiteområde nedenfor gården. Grinda på bildet er noe av det de selger gjennom Sørbøen Bygg & Landbruk. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Flere av produktene har de vært med på å utvikle, takket være lang erfaring med sauehold, for eksempel grinder, fôrautomater og innhegninger. De forhandler også ulike typer byggevarer, som dører, vinduer, porter, rekkverk, veggplater og plastplater. Forestia Elitex, som er deres veggplate i tre med en vannavstøtende folie i ulike farger, er en av bestselgerne. Den blir produsert hos Forestia på Braskereidfoss i Våler.

– Platen kan brukes i driftsbygninger, produksjonslokaler, garasjer og lignende rom der det er krav til at materialene tåler å bli utsatt for fukt. Vi må jo også nevne at alle plastplatene våre er laget av 100 prosent resirkulert plast, og kjøreplatene er velegnet til å bruke der man skal unngå at tunge skogsmaskiner lager hjulspor. Vi har solgt mange slike plater til hogstentreprenører, forteller Sveinung og Ingebjør.

KJØREPLATE: Sveinung viser frem kjøreplatene de selger. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Når julefreden har senket seg, blir det ofte litt roligere på ekteparet. Om vinteren er det ikke like stor etterspørsel etter byggevarer og fjøsinnredninger som ellers i året. Fra nyttår har de dermed tid til å planlegge fremover.

– Vi må hele tiden følge med på hva kundene vil ha. Noen av produktene som tidligere var bestselgere, er det liten omsetning på i dag. Og dagens bestselgere kan være utdatert om noen år. Kunsten i firmaet er å finne produkter man får suksess med. Markedet endrer seg, og vi må være innovative når det gjelder nye produkter og hva folk ønsker å bruke, understreker Ingebjør.

LITT AV VAREUTVALGET: Noen få av de mange produktene de leverer. Her vises leddporter, kjøreplater, lettgrinder og selvlukkende, lammesikre bingefronter. Foto: Sørbøen Bygg & Landbruk

Øvde på fela ti timer per dag

Ikke alle har så mange jern i ilden som Ingebjør og Sveinung. Selv om de har sauer og et ledende firma innen utstyr til småfe, bruker de også utdannelsen sin. Han reparerer og vedlikeholder maskiner, i tillegg til å bidra i utviklingen av produkter og tekniske løsninger. Og hun spiller hardingfele for publikum rett som det er, sist nå i høst i forbindelse med finalespillet i Champions Chess Tour for Magnus Carlsen.

SVINGER BUEN: Innimellom alt annet tar Ingebjør seg tid til å gjøre det hun er utdannet som, nemlig felespiller. Dette er fra Sørbøen gård i slutten av oktober. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Fire år på Ole Bull-akademiet i Voss har gjort Ingebjør til en habil felespiller. Hennes kunster har ført henne og fela til mange minneverdige arbeidsoppdrag, blant annet i Californias redwoodskoger, samt i Kina, Estland, Latvia, Irland og Skottland – i tillegg til mange steder her til lands.

Verken moren eller faren er musikalske. Ingebjørs interesse for felemusikk startet ved en tilfeldighet i barnehagen da hun var fem år gammel.

– Det kom en spelemann på besøk. Jeg husker at det fascinerte meg noe vanvittig hvilken lyd han fikk ut av hardingfela. Der og da bestemte jeg meg for at jeg også ville spille hardingfele, men jeg måtte mase på pappa i to år før jeg fikk den første, en sånn fele for nybegynnere, forteller hun.

Foreldrene syntes ikke det var en overvettes god idé. De så for seg flere år med «felegnukking» – og det fikk de. Den som skal bli god i noe, må naturlig nok øve mye og lenge. De første årene der på slutten av 1990-tallet var det ikke bare vakre toner å høre fra Sørbøen gård.

– Nei, huff. Ingebjør øvde rundt ti timer for dag, og jeg liker egentlig ikke felemusikk, kommenteres det fra kjøkkenet der moren Arna sitter og løser kryssord.

Hun reiser seg og kommer bort til døråpningen.

– Men vi har støttet henne 100 prosent, altså, forsikrer hun med et stort smil.

– Ja, det har vi. Og hun er fantastisk flink til å spille i dag, istemmer faren Steinar med stolthet i stemmen.

Ingebjør er usikker på om hun kommer til å introdusere fela for barna, eller om hun vil forsøke å holde dem unna.

– Jeg vet at årene med øving kan være en prøvelse. Og jeg har en sterk mistanke om at det er en enda større prøvelse for den som hører det minste feilstrøk med buen, smiler hun.

MUSIKER: Ingebjør Sørbøen Torsgard med hardingfela. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog