Tett på andelseier

I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk. Denne artikkelen om Asbjørn Fleisje sto på trykk i Viken Nytt #1 2021.

 

 

 

 

 

Kort om andelseieren i Viken Skog

Hvem er: Asbjørn Johannes Fleisje (68). Driver gård med 40 ammekyr, og er tredje generasjons skogeier og gårdbruker. Gikk på Akershus landbruksskole på Hvam og forvalterlinjen på Vinterlandbruksskolen i Oslo. Har gått 40 birkebeinerløp og 21 vasalopp. Har tre barn og ni barnebarn.

 Skogen min ligger på:  Slattum i Nittedal kommune

Brenner for: God forvaltning av skogen i et langsiktig perspektiv, og å legge til rette for et godt løypenett for ski- og turgåere. Det er veldig viktig at skogen brukes, men det må ikke være for sterke restriksjoner på skogsdriften.

 Trives med: Å gå på tur i turer i fjellet, gjerne på jakt. Svært glad i å gå på ski. Musikk og lydbok er en god følgesvenn, både hjemme og på tur.

Hva betyr skog for meg: Skogen har en stor økonomisk og klimamessig betydning. Derfor er det viktig med et aktivt skogbruk som inkluderer planting og ungskogpleie.

 

Tekst og foto: Tor Kristian Sørensen

En skoleklasse løper raskere enn lærerne over den nylagte snøen på skogsveien og videre innover mot lysløypene. En og annen snøball kommer også i vår retning, men det ser ikke ut til å bekymre vår guide i særlig stor grad.

Vi er på tur med skogeier Asbjørn Fleisje. Hans område strekker seg cirka 2000 mål innenfor markagrensa. Mens vi vandrer innover, forteller han oss om sine perspektiver på forvaltning av skogen han som tredje generasjon er eier og forvalter av.

Vi kommer også inn på utfordringer med det å drive så tett på et område mange har et forhold til, og ikke minst meninger om.

– Her kommer det en ny idrettshall, forteller han idet vi passerer et skoleområde som ligger rett nedenfor markagrensa.

– Det var meningen at kommunen skulle ta av fotballbanen som allerede ligger der, men da kom jeg med et nytt forslag og stilte tomt til rådighet. Jeg var helt åpen på at jeg hadde egeninteresser også, altså. Jeg har fem barnebarn som vil få gangavstand til en ny idrettshall, smiler han.

POPULÆRT TUROMRÅDE: Asbjørn Fleisjes skog er mye brukt, særlig om vinteren.

Skogvern for enhver pris?

Sommeren 2020 var bra, fastslår skogeier Fleisje. Det var gode vekstforhold med passe fordeling av sol, varme og regn.

– Vi ser det her ved at det er lange toppskudd på plantene, forteller Asbjørn mens han peker og forklarer.

– Hvis vi ser videre innover her, så er det mye ny skog på vei, forteller skogeieren, som kjenner sin skog til minste detalj.

Det at plantene vokser godt, handler også om at skogeieren i forkant har lagt til rette for det. For to år siden ble det ryddet i plantefeltet.

– Da tynner vi litt og rydder vekk løvskog og kratt slik at granplantene får vokse. Jeg gjør en god del av jobben selv. Når jeg ikke rekker mer, ringer jeg til skogbrukslederen. Da kommer han med noen karer og fullfører jobben, forteller skogeieren.

Sommeren 2020 står altså i sterk kontrast til 2018 som var preget av lite nedbør, fastslår Fleisje. Følgene av den tørre og svært varme 2018-sommeren er tydelige.

– Vi ser flere steder at trær står i fare for å tørke ut. Hvis du ser på en åsside, kan du se flere brune felt hvor skogen står og sturer og begynner å tørke. Det er jo fryktelig synd, da. Det er trær som burde ha vokst i mange år til. Hvis det blir trær som tørker ut som følge av nedsatt livskraft, er vi i fare for å få barkbilleangrep igjen. Og det er noe vi må følge nøye med på, understreker han.

– Vi hadde store angrep sent på 1970-tallet. Det fikk store følger. I Sverige er det mye av det nå, og de følger nøye med på den utviklingen.

Han har også et relevant spørsmål når det gjelder vernet skog. Skal barkbillene få lov til å formere seg uhemmet i vernet område, eller bør den skogen også tas ut selv om den er vernet?

– Det er et litt kinkig spørsmål. Hvem tar den beslutningen? spør han.

Hogst la til rette for nøkkelbiotop

Asbjørn er bevisst på at han også forvalter næringsgrunnlaget for biotoper. Ved hogst er det en selvfølge for ham å legge igjen vindfall og død ved til sopp og mikroorganismer – og til hakkespetten.

Naturreservatet Slattumsrøa grenser til Fleisjes eiendom.

– Der er det mye fin gammelskog, men den kan jo også bli angrepet. Og det er flere slike steder rundt omkring, forklarer skogeieren.

Det er hans naboer som eier området Slattumsrøa. Han har selv områder hvor det er nøkkelbiotoper som skal vernes.

– Det jeg synes var veldig interessant, var da jeg en gang hadde drevet ungskopleie.
Da ligger det jo litt hulter til bulter etterpå, og jeg fikk kritikk fordi jeg hadde gjort dette i et område hvor det fantes rødlistet sopp, forteller Asbjørn.

Han fortalte kritikerne at han hadde gjennomført flatehogst på den samme teigen 25 år tidligere.

– Og nå fant de rødlistet sopp der. Jeg var jo veldig glad for at de kunne dokumentere det. Jeg hadde rett og slett lagt til rett for soppen, smiler skogeieren.

– Det er jo ikke sikkert at alle rødlistede planter går dukken etter en hogst, og denne historien var i hvert fall et bevis på det motsatte. Da var det noen fra en miljøorganisasjon som mente at jeg måtte rydde opp i hogstavfallet for ikke å skade soppen. Men jeg tenker at de burde skjønne at soppen har nettverk under bakken. Da stiller jeg meg litt tvilende til hva slags kompetanse de egentlig har, påpeker han.

– I tillegg er det folk som på hobbybasis går rundt og skal registrere sopp, og som rapporterer inn dette for å få et område vernet. Det hender at myndighetene hopper på uten at det er kvalitetssikret av fagfolk.

– Noen vil ikke at noe skal hogges. Når det kommer inn en hogstmelding, er de raskt ute og leter etter sopp, forteller 68-åringen.

Ivaretar mangfoldet

Skogeieren i Nittedal er ikke pålagt å verne områder, men har likevel tatt initiativ til frivillig vern.

– Jeg har satt av noe før det ble aktuelt med vernede områder. Det er en bekkedal her oppe hvor det var veldig fin skog langs bekken. Der har jeg bestemt at det ikke skal være hogst. Det var mitt valg. Etterpå har noen kommet og farget dette rødt på kartet, forteller han.

– Vi skal sette av der hvor det er spesielle områder – også såkalt artsrik sumpskog, så jeg har et lite område med det også – og det er greit nok. Vi skogeiere er ikke imot å ta vare på ting, men vi kan ta vare på noe selv om vi hogger noen trær, fastslår han.

Asbjørn Fleisje sier han ikke møter mye motstand når det sendes inn en hogstmelding.

– Nei, det er noen få som er imot all hogst. De vil gjerne verne alt de mener kan være verneverdig. Men ellers synes jeg at de fleste skjønner at det må hogges, og jeg har veldig gode støttespillere i lokalmiljøet, understreker han.

– Hver jul kommer skigruppa med blomster til meg fordi jeg legger til rette for skiløypene her. Jeg har også et område lenger innover hvor folk ble svært fornøyd etter hogsten. Det ble så åpent og fint, har de sagt.

HOLDER SKOGEN VEDLIKE: Øverst til høyre står Asbjørn ved en av gapahukene som er satt opp i skogen. Øverst til venstre en høystubbe som er satt igjen for å iverata det biologiske mangfoldet. Nederst til venstre et hogstområde, og nederst til høyre en av de reparerte løysløypene.

Interessekonflikter – allemannsretten

Debatten om å flytte markagrensa for å gjøre nye områder tilgjengelig for bebyggelse er en gjenganger i nyhetsbildet.

– Vi er innenfor markagrensa, og det er et sterkt vern mot bygging. Egentlig synes jeg det er litt skummelt at skogen har mer vern enn dyrket mark. Det begynner jo å minke på ledig areal i Nittedal også. Den dyrkede marka er absolutt viktigst, men skogen er også viktig. Det er ikke mye ledig areal, men det fortettes også der det allerede er regulert, sier han videre.

Asbjørn har også tanker om at mange føler et eierskap til skogen de bruker. Han har stor forståelse for utrykket «skogen er for alle», men mener det også kan gå for langt noen ganger.

– Ja, veldig mange opplever nok skogen som «sin». Det er vanlig at folk sier «mitt turområde», «mitt fiskevann», «min badeplass» og «mitt treningsområde» om steder i skogen. Vi er jo helt på grensa til Oslo, og der er det noen som har anlagt sykkelløyper hos naboen uten å spørre grunneieren i forkant. Noen tar seg til rette, forteller Asbjørn.

– Allemannsretten innebærer en plikt til å ikke sette varige spor – å rydde opp etter seg. Vi pleier å låse bommen for å unngå at det dumpes lass med søppel her inne. Det er jo veldig lettvint å dumpe det her – bygningsavfall og alt mulig. Det har dessverre skjedd, sier han.

Blir finere etterpå

Å planlegge hogsten er viktig, men det er ingen garanti for hvordan været påvirker planene.

– Jeg hadde hogst høsten 2019, nærmere førjulstida. Da ventet vi litt til telen kom – for ikke å få kjøreskader. Så begynte vi å hogge, og plutselig slo det om. Da kom mildværet. Den uka vi kjørte ut tømmeret, kom det vel 100 millimeter med nedbør. Alt regnet gjorde at vi måtte kjøre i en del av lysløypa. Det var ikke noe allright, altså. Men vi fikk inn en gravemaskin og tok det verste med det samme, forteller han.

Skogeieren har også fått merke koronasituasjonen. At det ble ferie i Norge for de fleste, resulterte i at mange flere tok marka i bruk.

 – På vårparten, da alle måtte være hjemme, var det hengekøyer overalt. Det var mange som var ganske misfornøyde med at det ikke var reparert i skogen etter hogsten og utkjøringen. Men det må få tørke opp før vi kan få gjort oss ferdige. I fjor sommer var vi inne og fikk ordnet opp igjen. Da ble det veldig fint, smiler han.

– Vi fikk også drenert mer sånn at vi unngår mye vann i lysløypene. Som regel blir det finere etterpå enn det var før, understreker Asbjørn.

Kostnaden for reparasjonene er det ofte skogeieren som må stå for selv.

– På den tiden var det mange meningsutvekslinger, blant annet på enkelte nettsider. Det kom noen veldig kritiske innlegg der, men de fikk skikkelige svar, altså. Ikke bare fra meg, men også fra lokalbefolkningen ellers. Etter oppslagene på nett opplevde jeg virkelig mye støtte fra andre som var inne og forklarte. Det kan virke som om vi må drive med voksenopplæring hele tiden, smiler han.

Gapahuker som lærested

Et fint sted i skogen er det satt opp en rekke gapahuker. Asbjørn forteller at stedet er mye brukt av barn og lærere ved skolene og barnehagene som ligger i nærheten.

– Alle skoler og barnehager skulle hatt denne muligheten – å ha skolen rett innpå skogen, kommenterer han.

Mens vi er på vei ut av skogen, er skoleklasser på vei inn. Flere av elevene smiler og roper «hei» til mannen de virker å kjenne ganske godt: Skogeier Asbjørn.

Og skogeier Asbjørn smiler tilbake.