Skånsom hogst med smidige «leketøy»

Etter 20 år i store skogsmaskiner bestemte Harald Haneborg seg for å teste tilværelsen i mindre tynningsmaskiner. − De blir som leketøy i forhold til de store, men de små maskinene har helt klart sine fordeler, sier entreprenøren.


Harald Haneborg i tynningsmaskinen

ROTTNE H8: Harald Haneborg i tynningsmaskinen, her i en skog i Lillestrøm kommune. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Av Bjørn H. Pettersen

Kraften og rekkevidden er mindre i Harald Haneborgs tynningsmaskin, en Rottne H8. Det samme kan man si om lassbæreren fra Malwa.

− Komforten er så som så, så ærlig skal jeg være, men det går stort sett greit, altså. Det er jo lassbæreren som får flest turer frem og tilbake, og det kan bli litt vel mye vugging i den. Fordi det er mindre hjul merkes det når man treffer hver minste dump og stubbe. Samtidig synker ikke Malwaen ned i terrenget, så det er både fordeler og ulemper, sier Harald Haneborg.

45-åringen mener fordelene med de små maskinene overgår ulempene. Selv trives han godt med å tynne skog, en jobb vi stadig får høre at svenskene er mye flinkere til enn vi er her i Norge.

HAR FÅTT MYE ERFARING: Harald Haneborg har jobbet i skogen siden han var i starten av 20-årene.

Sniker seg mellom trærne

Harald Haneborg startet å jobbe i skogen i 1999 − naturlig nok sammen med faren, Per Johan, som i dag er medeier i Brødrene Haneborg AS. De tre Haneborg-brødrene driver både med hogst og flytting av hogstmaskiner.

I 2019 valgte Harald å satse på eget firma og egne maskiner, de små som allerede er nevnt.

− Det startet med at jeg hadde behov for å tynne i min egen skog i Aurskog-Høland. Det var såpass mye jobb at jeg kjøpte både Rottne-maskinen og Malwaen. Marken i skogen min er ganske bæresvak, og i tillegg er det mange vann, bekker og grøfter der. Derfor passet det best med lettere maskiner, forteller Harald.

Etterpå fikk han forespørsel om å gjøre en tilsvarende jobb for andre skogeiere i området. Etter hvert som ryktet om vel utførte oppdrag spredte seg videre, har Harald dratt fra den ene tynningsjobben til den andre. Nå har det blitt tre år med de små, smidige maskinene.

− Det var ikke helt etter den opprinnelige planen, men nå ser jeg mange fortrinn med å bruke mindre maskiner. Det blir minimalt med spor etter maskinene. Det tar ikke lang tid før det ikke synes at vi har vært inne i skogen. I tillegg er maskinene mer manøvrerbare, som gjør at det er lettere å finne en farbar vei og komme seg mellom trærne som ikke skal felles, forteller Harald Haneborg.

LETTERE, SMIDIGERE: Lassbæreren kan «snike» seg mellom trærne, og fordi den er såpass lett, blir det mindre spor etter den.

Bærer sin egen vekt

De fleste jobbene gjør han i hjemkommunen og i nabokommunene, som Lillestrøm, Nes, Indre Østfold, Marker og Eidskog. Det er nok skog å tynne i den delen av Norge.

I tillegg er det fint at det ikke for lang kjørevei for Haralds kompanjong, Lennart Andersson, som stort sett kjører lassbæreren. Lennart bor rett på andre siden av grensen, og pendler hver dag mellom eget småbruk og jobben i Norge. Bortsett fra da grensen var helt nedstengt i fjor, da måtte han finne seg en jobb hjemme i Sverige. Han var raskt tilbake da grensen åpnet igjen.

KOMPANJONGER: Harald Haneborg og Lennart Andersson har jobbet sammen om tynningen siden 2019.

De siste ukene har Harald og Lennart jobbet i Nes kommune, nærmere bestemt i skogen til Viken Skogs skogbruksleder Axel Heiberg. Der skal om lag 200 dekar av furuskogen tynnes.

− Du vet at lassbæreren bærer like mye som sin egen vekt når den er fullastet? spør Lennart.

− Lastekapasiteten til en større lassbærer er om lag en tredel av sin egen vekt, mens denne lille Malwaen er bygget for å kjøre med et tømmerlass som tilsvarer dens egen vekt. Maskinen har en egenvekt på cirka 5,5 tonn, og den kan altså bære like mye tømmer, forteller han.

MALWA 560: Lassbæreren kan bære 5,5 tonn med tømmer. I tillegg kan den trekke en vogn med tømmer, men det er ikke alle steder det lar seg gjøre. Her har Harald og Lennart beskyttet en grøft med stålrør, litt virke og noen kjørematter.

Fra diesel til elektrisk?

Harald understreker at det er begrenset hvor lang vei det bør være fra skogsbilveien til området som skal hogges. Smertegrensen ligger på 400−500 meter med kjøring hver vei.

− Det skyldes litt kjørekomforten, men mest lastkapasiteten. Er det lang kjørevei, blir det fort for kostbart per kubikkmeter, men det avhenger selvfølgelig av vei, terreng og andre forhold. Flere korte basveier er med andre ord mest hensiktsmessig, sier Harald Haneborg.

Han var for øvrig på «skogmessen» Elmia Wood ved Jönköping i begynnelsen av juni. Det mest interessante var to nye maskiner fra Malwa og én fra Vimek. Alle disse er mindre maskiner, og det er tydelig at det er et marked som vokser. Vimek kom med 870.1, som er en åtthjulet lassbærer, mens Malwa kom med 980, en åttehjulet hogstmaskin.

I tillegg lanserte Malwa en prototype på verdens første helelektriske skogsmaskin − en kombimaskin. Malwa Electric Combi markedsføres som 50 prosent hogstmaskin, 50 prosent lassbærer og 100 prosent elektrisk.

MALWAS ELEKTRISKE KOMBIMASKIN: Malwa Electric Combi ble demonstrert på Elmia Wood i begynnelsen av juni. Foto fra Elmia.se

− Det tar vel noen år før den er på markedet, men det er naturligvis interessant at også større maskiner kommer i elektriske utgaver. Det er sikkert fremtiden, selv om jeg ikke helt forstår hvordan man skal få på plass nok kraft og ladekapasitet rundt om i Norge og ellers i Skandinavia, særlig med tanke på den aktiviteten vi driver med langt ute i skogen, sier Harald.

Tar ut om lag en tredel

Med tanke på klimamålene ligger det i kortene at alle næringer, også skognæringen, skal bli litt mer bærekraftig for hvert år som går. I så måte er elektriske maskiner − eller annen fossilfri teknologi − et mål som kanskje er oppnåelig i den nære fremtid.

Og i den reviderte PEFC-standarden ligger det føringer som får en viss betydning for entreprenørene, for eksempel flere lukkede hogster og mindre hogstflater, samt at det skal tas spesielle hensyn når det gjennomføres hogst i nærheten av friluftsområder. Det kan føre til at det blir mer behov for små og mer skånsomme maskiner i årene som kommer.

− Det er ikke utenkelig. Det kan i hvert fall være snakk om det i enkelte områder, konstaterer Harald Haneborg.

Han understreker at det først og fremst er tynning de små maskinene er best egnet til. Det er en jobb som for øvrig må gjøres på de riktige stedene, til riktig tid og på riktig måte. Furuskog er best egnet for tynning. Gjøres det for sent, kan det gå ut over stabiliteten til de gjenværende trærne, noe som kan føre til vindfall. Tommelfingerregelen er at en tredel av trærne tas ut ved tynning.

Langsiktig gevinst

Det handler også om å se hvilke trær som skal tas ut og hvilke som skal få stå.

− Man må være like mye skogbruker som maskinkjører når man driver med tynning. Det viktigste er at det skal stå mest igjen av hovedstammene, noe som er enklere å få til med mindre maskiner, sier Harald Haneborg.

Det er en egenskap Harald Haneborg i stor grad har lært seg selv. Det samme gjelder André Finholt (23), som nylig er hyret inn som hogstmaskinfører når Harald jobber med andre ting.

TYNNER I SKOG PÅ NES: André Finholt jobber i hogstmaskinen til Harald Haneborg, her i skogen til Axel Heiberg i Nes kommune.

Den økonomiske fortjenesten med tynning ligger for øvrig en del år frem i tid, kanskje mellom 25 og 40 år, alt etter tidspunkt for tynning og boniteten. I tillegg koster det litt mer å ha en tynningsmaskin i drift per kubikkmeter, fordi det er en litt mer tidkrevende jobb der de beste trærne blir værende igjen i skogen.

− Prisen og den langsiktige gevinsten er nok en viktig årsak til at mange skogeiere ikke velger å tynne, selv om det lønner seg på sikt. Det er ofte skogeierne med de største skogeiendommene som velger å tynne, meddeler Harald.

Både skogsjef Stian Sandbekkbråten og skogeier og skogbruksleder Axel Heiberg anbefaler tynning der det er egnet.

− Det var modent for tynning der Harald Haneborg og hans menn jobber nå. Så ja, det var riktig å få dem inn der, fastslår Axel Heiberg.