– Produkter fra skogen vil man ha, men ingen vil se hogstfelt
Skogen kommer til å være en favoritt blant turglade nordmenn framover, selv om vi en dag håper på full gjenåpning av samfunnet. Skogen holder alltid åpen, er gratis å bruke og er et eksepsjonelt «hotell» for en overnatting. Men dukker det opp et hogstfelt langs turstien, reagerer mange.
KRONIKK: Skrevet av leder for marked og kommunikasjon i Viken Skog til Magasinet Skog utgave 8.
Av Helene Nygaardsvik Ruud
Trevarer blir mer vanlig i folks hverdag. Ikke bare i form av ved og plank, men også produkter som papirsugerør, tretannbørster og klær fra trær har blitt dagligdags. Det samme har skogen som lekeplass, rekreasjonsområde og treningsarena blitt.
Ikke noe nytt
Forbausende få som bruker skogen vet at det i Norge er om lag 130 000 skogeiere og at disse har et forvalteransvar. Skogen har til alle tider vært en bærekraftig naturressurs som har vært høstet og gjenbrukt av generasjoner. Tømmerstokken har skapt verdier og sysselsatt folk over hele landet. Dette har ikke forandret seg, tvert imot har teknologi bidratt til at vi kan benytte denne naturressursen enda mer effektivt og klimavennlig. Likevel har forståelsen for denne tradisjonslange næringen stadig forvitret. For 50 år siden var det mer vanlig med et klapp på skulderen når man hadde en hogst.
Skurk og offer
Et klapp på skulderen står i stor kontrast til oppslagene skogsdrift så å si daglig får i pressen. Helsides oppslag med overskrifter som: «Skogen vår er rasert», «Vi kjenner oss ikke igjen», «Reagerer med sinne», «Fikk sjokk».
For det hersker mange og kraftige meninger om skogsdrift og hogstflater. Og den siste tiden kan det synes som flatehogst har blitt et skjellsord.
Dette presset fra allmennheten og journalister kjenner skogeierne og næringen på. Konsekvensen er at flere skogeiere kvier seg for å ta forvalteransvaret.
Vi i skognæringen kommer ofte dårlig ut når vinklingen er hjulspor eller en delvis ødelagt skogsbilvei der en turgåer med barnevogn fortvilet står på siden og undrer seg over hva som har skjedd.
Konflikt er journalistikkens driver. Å sette parter opp mot hverandre ligger i historiefortellingens natur, og det er enkelt å lage en klikkvennlig historie der skogeieren er den griske skurken, mens turgåeren offeret. Allmennheten får en forståelse for at skogen bør stå, ikke utnyttes som fornybar ressurs. Forbausende få tenker over at tannkremen turgåeren pusset tennene med i morges, inneholder litt cellulose fra nettopp skog. Og babyen som ligger i vognen, har på seg en bleie der mesteparten er cellulose.
Görans fråga
Skogeiere, klapp dere selv på skulderen og stå rakrygget når dere har en hogst. For dette er vårt bidrag; vår brikke i det store puslespillet «det grønne skiftet». Derfor må man tåle å se et hogstfelt.
Göran Persson sa følgende på Viken Skogs konferanse Tømmer & Marked: – De som forsøker å stoppe eller begrense skoghogsten, skal også orke å svare på hva vi da gjør med klimaforandringene. Hvordan kan vi da minske bruken av det fossile brenselet dersom vi ikke bruker den store voksende råvaren skogen er?
Det spørsmålet er fortsatt ikke besvart.