I løpet av de siste årene har det blitt forsøkt innført meldeplikt for hogst i en del kommuner på Østlandet, senest i Færder, Horten og Fredrikstad. I alle tilfellene ble det flertall i kommunestyret mot å innføre meldeplikt.
Nå fremmes det på nytt forslag om dette i Horten, og dessuten i Nordre Follo.
Gjennomgående er fagfolkene hos både Statsforvalteren og administrasjonen i kommunene skeptiske til at det skal innføres generell meldeplikt, forteller Stian Bakken, næringspolitisk rådgiver i Viken Skog.
– Det koster samfunnet at kommunale saksbehandlere vurderer slike meldinger. Det benyttes som argument for meldeplikt at det vil føre til mindre feil og avvik, men vår avvikshåndtering fungerer mye bedre ved at vi lærer av våre feil og jobber med kontinuerlig forbedring. Det koster ikke samfunnet noe at vi har et avvikssystem som sikrer god planlegging og gode rutiner, understreker Bakken.
En halv milliard
Hovedargumentet mot meldeplikt er økt byråkrati for det offentlige, det vil si penger og tidsbruk som vil gå på bekostning av andre tjenester kommunen skal levere på. Meldeplikt innebærer også merkostnader for skogeierne.
Landbruks- og matdepartementet har anslått at vil koste 500 millioner kroner i året å innføre en nasjonal meldeplikt for hogst, og dessuten at det vil kreve 100–200 nye årsverk i forvaltningen og næringen.
– Det er også et sentralt poeng at meldeplikt har lite for seg ettersom kommunen ikke er et beslutningsorgan når det gjelder hvordan en hogst skal gjennomføres i LNF-områder, poengterer Bakken.
LNF står for landbruk-, natur- og friluftsområde, en arealkategori i kommuneplanen som skal sikre at kommunen har områder avsatt til landbruk, naturmangfold og friluftsliv. Det er i utgangspunktet byggeforbud i disse områdene, mens skogskjøtsel er en viktig del av landbruksvirksomheten.
– En del lokalpolitikere ser ut til å tro at meldeplikt kan bidra til å stoppe en hogst. Men det eneste en kommunal saksbehandler kan gjøre, er å vurdere om lover og regler følges i forbindelse med en planlagt hogst. Det gjør vi gjennom planleggingen, og er noe vi er opptatt av i alle ledd, påpeker Stian Bakken.
NÆRINGSPOLITISK RÅDGIVER: Stian Bakken har selv lang erfaring som politiker på kommune- og fylkesnivå for Senterpartiet. Han ble ansatt som næringspolitisk rådgiver i Viken Skog på tampen av 2025.
Mange flere ulemper
Flere kommunedirektører har advart mot et økende byråkrati ved meldeplikt, forteller Bakken.
– Mange kommuner sliter med å holde budsjettene sine som det er. De har mange lovpålagte tjenester som må utføres, og da blir det en prioritering av hva man skal bruke penger på blant tjenestene som det ikke er lovpålagt at kommunen skal yte for innbyggerne. Veier man fordeler mot ulemper ved å innføre meldeplikt, ser vi at ulempene er klart i flertall. Det vil koste mye mer enn effekten det vil ha, sier han.
Innføring av generell meldeplikt påfører skogeier og tømmerkjøpere et vesentlig merarbeid. Det vil og føre til forsinkelser i oppstart av hogst, og mindre fleksibilitet i planleggingen. Dette er viktig, eksempelvis for å få gjennomført hogst på bæresvak mark til et tidspunkt der sporskadene blir minst mulig.
Følelser, ikke fakta
Tømmerkjøpere og skogeiere må forholde seg til Norsk PEFC Skogstandard, en sertifiseringsordning med 30 kravpunkter til forvaltningen av skogen. I tillegg kommer blant annet skogbruksloven, naturmangfoldloven, vannressursloven og bærekraftforskriften.
– Skogstandarden går lengre enn lover og forskrifter, og er et resultat av et kompromiss mellom skognæringen og naturvern- og friluftsorganisasjoner. Vi blir kontrollert av et uavhengig selskap som fører tilsyn med at vi følger standarden. Gjennom våre egne rutiner fører vi dessuten egenkontroll med oss selv. Det er et stort apparat som trygger et bærekraftig skogbruk, og vi trenger ikke et ytterligere lag av kontroll. Det er unødvendig bruk av penger. Ønsket om meldeplikt stammer fra følelser om skog og skogbruk, ikke fakta om hva som fungerer for å sikre at vi kan høste av denne flotte og fornybare ressursen samtidig som vi ivaretar friluftsinteresser og artenes livsmiljøer, konkluderer Stian Bakken.
