Mange små skoger gjør en stor forskjell i klimasammenheng

Skogeier Sigurd Ole Ruud har regnet ut at skogen hans bidrar med om lag 4000 tonn i netto CO₂-binding i året. Selv om det utgjør lite i den store sammenhengen, mener han det er viktig at skogeierne synliggjør skogens og skogbrukets rolle for klimaet.


Skogeier Sigurd Ole Ruud

VED SKRIMFJELLA: Skogeier Sigurd Ole Ruud har to skogteiger sør i Kongsberg kommune. Dette bildet er tatt på rundt 450 meters høyde over havet ved Passebekk, i nærheten av Skrimfjella.

Tekst og foto Bjørn H. Pettersen

«Om Norges 11 milliarder trær hadde vært et CO2-fangstanlegg, og norske skogeiere skulle fått betalt, for eksempel 100 kroner tonnet, så ville det vært en verdifull økosystemtjeneste. Markedsverdien på karbonfangsten i skogen ville vært på flere titalls milliarder kroner», skrev Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) i denne artikkelen fra 2016.

Det er velkjent at skogen binder mye karbondioksid (CO2) og dermed er en svært viktig bidragsyter med tanke på karbonfangst. I Norge binder skogen nesten halvparten av det samlede CO2-utslippet av norske klimagasser. Skogens bidrag i CO2-regnskapet har økt kraftig siden 1990, ifølge tall fra Nibio.

Norges totale utslipp av klimagasser utgjorde 50 millioner tonn i 2020. Det er 3 prosent mindre enn i 1990, som er basisåret for Kyoto-avtalen.

KARBONFANGST: Til sammen binder skogen til Sigurd Ole Ruud rundt 4000 tonn CO2.

– Må vise hva skogen er verdt

Totalt tok skogen i Norge opp 23,3 millioner tonn CO2 i 2019 (som per nå er det ferskeste tallet). Tar man med massivtre, trevirke og treplater, som lagrer karbon i mange år, utgjør skogens opptak av CO2 enda mer.

– Dersom regjeringen når sitt mål om en reduksjon av bruttoutslippene med 55 prosent innen 2030, vil Norge som nasjon være CO2-negativ. Det innebærer at vi ikke lenger har noe netto CO2-utslipp fra Norge. Årsaken til dette er tilveksten i våre skoger. Dette burde jo være en gladsak som skogbruket kan være stolt av. Hvorfor snakker ingen om dette? undrer han.

EN BIT AV RUUDS SKOG: Skogen binder mye karbon. I tillegg kommer den bindingen som solgt tømmer bidrar med, først og fremst i form av sagtømmer til treindustrien.

Hos Sigurd Ole Ruud bidrar tilveksten til et årlig opptak på omkring 4000 tonn CO2. Kongsberg kommunes klimaregnskap for 2018 har beregnet det totale brutto utslippet til 80.000 tonn. Ruuds eiendom binder alene 5 prosent av alt utslippet av klimagasser i kommunen.

Han har brukt skogtakstene fra egen eiendom og Skogkurs sin klimakalkulator for å komme frem til tallene for sin skog. Her er lenken til klimakalkulatoren til Skogkurs.

– Som skogeier mener jeg at vår grunneierrett over tid er avhengig av at vi viser hva skogen vår er verdt og hvilken samfunnsmessig betydning den har, sier Sigurd Ole Ruud, som er skogeier i Kongsberg kommune.

I løpet av litt over 60 år er det utført fem takster i Ruuds to skogeiendommer. Han har sett på arealutvikling, bonitetsutvikling, hogstklassefordeling, tilvekst, volumutvikling og avvirkning. I tillegg vet han hva som er plantet og hvilke øvrige investeringer som er gjort i skogen.

– Siden den første taksten forelå i 1958 er det avvirket om lag 75.000 kubikkmeter med tømmer, inkludert ved. Likevel binder min skog betydelig mer CO2 nå enn da, forteller han.

Skogbruket må være lønnsomt

Han eier 8000 dekar der produktiv skog utgjør 5700 dekar – fordelt på to teiger. Han kaller det et lite frimerke av en eiendom, som knapt ville synes på et kart som viser Kongsberg kommune.

– De fleste skogeiendommene i Norge er små. Det er min eiendom også, selv om den er blant de litt større. Til sammen utgjør de to områdene litt i overkant av 1 prosent av all produktiv skog i Kongsberg, forteller Ruud.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er det 232 virkelig store skogeiendommer (over 20.000 dekar), og disse består av cirka 19 prosent av all produktiv skog i Norge. Ruud er blant de 1000 her til lands som eier en ganske stor skogeiendom, det vil si mellom 5000 og 20.000 dekar produktiv skog. Totalt eier disse rundt 12 prosent av den produktive skogen.

Landets øvrige skogeiere – totalt cirka 124.000 eiendommer – står dermed for rundt 69 prosent av eiendommene med mellom 25 dekar og 5000 dekar produktiv skog.

– Vi snakker om mange små og mellomstore eiendommer som til sammen har veldig mye skog som står for det aller meste av Norges opptak av CO2. Om disse eiendommene forvaltes riktig, kan skogens CO2-binding øke samtidig som vi avvirker nok skog til at det er tømmer tilgjengelig for landets treforbrukende industri. En forutsetning for å lykkes er at skogbruket er lønnsomt, fastslår Sigurd Ole Ruud.

Legger mye penger i skogen

Mange skogeiere investerer mye i skogen sin. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at skogeierne i gjennomsnitt legger betydelige summer tilbake i skogen, samlet rundt 700 millioner kroner i 2019. Ruud har regnet ut at i perioden fra 2017 til 2019 investerte han og andre skogeiere 13–14 prosent av salgsverdien av tømmeret og cirka 22 prosent av rotnettoen, altså det skogeierne sitter igjen med etter en hogst.

– Det er mye i hvilken som helst bransje i Norge, og spesielt mye i en geskjeft der lønnsomheten er såpass begrenset. At det investeres så mye, skyldes at skogeierne tenker langsiktig og driver et aktivt skogbruk, men også at det finnes skogpolitiske virkemidler som gjør det mulig å investere såpass mye. Dette er åpenbart fornuftig – også vurdert ut fra samfunnets interesser. I regjeringens Klimaplan for 2021–2030 fremstår alle vurderte tiltak i skog som blant de billigste for samfunnet. Når staten kan få med skogeierne på en deling av disse kostnadene, må det være bra for begge parter, sier Ruud.

Planting, ungskopleie og annen skogkultur er viktig både for en langsiktig og bærekraftig skogøkonomi og for å opprettholde skogens opptak av CO2. Skogbrukets bidrag til det grønne skiftet må forsterkes, mener skogeier Ruud.

– CO2-opptaket fra skog har gått litt ned de siste årene, men dette er noe jeg mener skogeierne og myndighetene enkelt kan gjøre noe med i fellesskap. Foryngelse etter hogst og riktig skogkultur kan sørge for at vi om noen tiår har trær som binder mest mulig CO2. Samtidig må vi hogge når trærne er hogstmodne. Gammel skog tar som kjent opp mindre CO2 enn yngre skog med sterk tilvekst, understreker han.

– Gammel skog er ikke et sikkert lager

Ruud påpeker at et tiltak som tettere planting ikke oppleves som spesielt nyttig, mens suppleringsplanting og ungskogpleie står frem som mye viktigere.

– Tett planting kan ha noe for seg på boniteter hvor man opplever mye skader, for eksempel dobbel-topper og veldig hissig konkurrenende vegetasjon. Uansett er det ikke hvor mange planter man setter i bakken som er avgjørende, men at man får opp et tilstrekkelig antall kubikkmeter med sagtømmer per dekar. Det viktigste bidraget er mengden sagtømmer og hvordan treindustrien klarer å omsette dette i form av bygninger og andre produkter som lagrer CO2 lenge. Dette, sammen med tilveksten, er det viktigste bidraget skognæringen kan gi. På lengre sikt er åpenbart massevirke og hva dette kan brukes til også viktig, påpeker Ruud.

Gammel skog er heller ikke noen sikker måte å lagre CO2 på, mener han.

– I Kongsberg kommune kan det se ut til at barkbillene tar livet av den skogen som overlevde forrige store billeangrep, omkring 1980. Den yngre skogen ser ut til å klare seg bedre. Jeg mener Viken Skog bør analysere dette nærmere. Det er viktig for oss skogeiere at man får frem reelle argumenter for hvorfor man i klimasammenheng skal holde store skogarealer i høy produksjon og avvirke når det er mest lønnsomt, sier Ruud.

– Vi må etterleve noen vilkår

Sigurd Ole Ruud mener skogeierne har en «kontrakt» med samfunnet som over tid må overholdes. Denne kontrakten innebærer at skogeieren kan ha eiendomsrett til skogen så lenge de oppfyller noen viktige betingelser. Han trekker først og fremst frem disse punktene:

  • Skogbruket må bidra til verdikjeden ved å sørge for at det er tømmer tilgjengelig slik at den norske industrien kan utvikle seg på lang sikt, fra frø og planter til sluttprodukt. Det er viktig for verdiskapingen i Norge og handelsbalansen mot utlandet.
  • Skogbruket må investere i sin produksjonsevne og i sin skogproduksjon, blant annet gjennom veibygging, planting og skogkulturarbeid, med mål om mest mulig sagtømmer.
  • Skogbruket må bidra til det grønne skiftet.
  • Skogbruket må bidra til å ivareta det biologiske mangfoldet, blant annet gjennom frivillig vern.
  • Skogeierne må i noen grad legge til rette for friluftsliv og utnytte de delene av friluftslivet som kan selges.

450 DEKAR TIL NATURRESERVAT: Sigurd Ole Ruud har gjennom frivillig vern satt av 450 dekar av skogen til Skrim og Sauheradfjella naturreservat. I tillegg har han vederlagsfritt satt av 111,5 dekar av hensyn til biologisk mangfold.

Ruud har tatt til orde for større skogeiendommer – enten gjennom oppkjøp eller samarbeid mellom eiere. Bakgrunnen er at eiere av større eiendommer som oftest har et mer aktivt og lønnsomt skogbruk.

– Det bør være et mål å øke avvirkningen ved å øke eiendomsstørrelsen. Men mens vi venter på at det skal skje, bør vi arbeide for økt profesjonalitet i skogbruket, for vår egen skyld, for verdikjeden og for klimaet, fastslår han.