PEFCs skogstandard inneholder 25 krav-punkter. Alle er like viktige, men her er noen gode råd knytta ti biologisk viktige områder, forvaltning av kantsoner og hensyn til livsløpstrær og kulturminner.

Biologisk viktige områder

Kravpunkt nr. 4 i Norsk PEFC Skogstandard går på biologisk viktige områder (BVO). Det omfatter skog som inneholder biologisk viktige områder eller nøkkelbiotoper som har betydning for et stort antall arter. Kravpunktet retter seg spesielt mot arter som - ifølge den norske rødlista - er vurdert som truet.

Minst 5% av produktivt skogareal skal forvaltes som slike biologisk viktige områder, men den enkelte skogeier skal så langt det lar seg gjøre, sette av skogområder som enten er eller som på sikt kan bli såkalte nøkkelbiotoper.

Nøkkelbiotoper kan ha mange former. Den enkleste er gammel naturskog – ofte slik en storfuglleik kan fremstå. BVO kan for eksempel også være kalk- eller kalkfuruskog med en stor mengde spesialiserte arter. Dette er ofte arter med helt bestemte krav til lystilgang. Skog på slike områder må derfor normalt skjøttes planmessig om de botaniske kvalitetene innen området skal opprettholdes.

Andre biologisk viktige områder kan være myr-/sumpskog, edellauvskog – d.v.s. skog hovedsakelig bestående av eik, ask, alm, lind, hassel og andre varmekjære lauvtreslag, brannpåvirket skog og kantsoner med intakt økologisk funksjon.

Den enkelte skogeier som har slike områder, vil normalt ha dem avmerket i sin skogplan, og det er svært viktig om det planlegges hogst i områder som står inntil BVO´er, at skogbruksleder kontaktes før hogst starter. Dette er viktig da det ofte rundt slike områder er krav til buffersoner. 

Kantsoner

I kravpunkt nr. 12 Kantsoner heter det at kravpunktet skal sikre at det bevares eller utvikles stabile kantsoner til myr, vann og vassdrag og kulturlandskap. Kantsoner har rent visuelle funksjoner av typen å hindre innsikt eller fungere som le, men viktigere er kantsonen i økologisk i sammenheng.

Kantsonen har en rekke viktige økologiske funksjoner og tjener flere formål knyttet til biomangfold, vannkvalitet, landskap og friluftsliv.

Kantsonens økologiske funksjoner går bl.a. på å skape stabile korridorer mellom eldre skog i landskapet. Den skal også opprettholde et funksjonelt miljø med innslag av gamle trær og dø ved, og den skal være leveområde for mange arter - ikke minst arter med klare krav til lys-, skygge- og temperaturforhold.

Videre skal kantsonen kunne tilføre næring til vann i form av strø og insekter, samt at den skal gi skjulmuligheter for arter som lever i bekker, elver og vannkanter og kunne filtrere næringssig fra hogst.

Avhengig av hva slags naturtyper den deler mellom, er det varierende krav til bredder. Utgangspunktet for sonen som må være stabil for vind, er 10-15 meter ut fra hver side, men den må være vesentlig bredere om skogbildet preges av edellauvskog – kanskje opp mot 25-30 meter, men den kan være langt smalere der sonen skiller mellom våtmark og en bergvegg.

Etablering av kantsoner som skal ha økologisk betydning – eksempelvis for myrer og sump-skoger, er normalt bare aktuelt om naturtypen det er snakk om er større enn 2 dekar. I en kantsone er det videre adgang til å ta ut enkelttrær, men forutsetningen er at sonen opprett-holder funksjonen den er tenkt å skulle ha. Merk at det i enkelte tilfeller også er lov å hogge kantsoner når de er svært ustabile. Før slik hogst er det et krav at tilstanden dokumenteres (med bilde), og at det opprettes en ny og naturlig kanstone med riktig bredde. Det skal ikke plantes i en slik kantsone.

Gamle grove trær og død ved

Begrepet livsløpstrær er kommet inn i skogbruket med Norsk PEFC Skogstandard. De skal velges blant de eldste trærne i bestandet, og hovedtreslaget bør være representert. Dette er trær som kort fortalt skal stå over i neste omløp når det avvirkes skog, og som skal sikre levesteder for arter knyttet til gamle, grove trær og død ved.


Grunnene kan være flere, og ved utvelgelsen skal en se på alder/utviklingstrinn, trær med reirfunksjoner, gamle, grove osper, styva lauvtrær, trær av stor visuell verdi o.s.v. Kravpunktet sier at det skal settes igjen ett slikt tre pr. dekar, og de må gjerne settes i grupper i kantsoner mot vassdrag, myr eller innmark. I tillegg skal stående død ved (lauvtrær, gamle furuer og naturlige høgstubber av alle treslag) spares ved hogst.

Når slike trær settes igjen, er det viktig at de merkes, slik at de ikke blir hogd på et senere tidspunkt. Det er også viktig at de er stormsterke slik at de tåler noen fristilte år. Om slike trær dør, skal de ikke tas ut av skogen. Eneste to unntak for å få fjernet dem, er om de faller ned over turstier, eller de vurderes som farlige for barns lek.

Se for øvrig kravpunkt nr. 8 i Norsk PEFC Skogstandard.

Kulturminner og kulturmiljøer

Kravpunkt 13 i Norsk PEFC Skogstandard går på kulturminner og kulturmiljøer. Kravpunktet lyder kort og godt som følger: Kravpunktet skal sikre at det tas hensyn til kulturminner og mindre kulturmarker i skoglandskapet. Dette betyr at all virksomhet i skogen skal ta hensyn til forskjellige spor etter gamle bosettinger.

Over alt i skog og utmark finnes det stort sett spor etter gammel menneskelig aktivitet. Slike kulturminner kan være ei kull- eller tjæregrop, hustufter, ruiner, skjerp, røyser, veier, bygdeborger o.s.v., foruten lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.

Slike minner skal ikke ødelegges ved skogsdrift, f.eks. ved at en skogsmaskin eller et mark-beredningsaggregat graver seg nedi ei kullgrop eller en hustuft. Mange slike minner kan imidlertid være vanskelige å se fra førersetet i en skogsmaskin, men ansvaret er ikke mindre av den grunn.

En rekke kulturminner er automatisk fredet. Det er slike som stammer fra førreformatorisk tid (1537), og uansett alder eller type minne er det skogeiers ansvar å gjøre seg kjent med hva som er registrert av kulturminner i skogen og ta hensyn ved hogst og skogbehandling. Et godt hjelpemiddel er å sørge for riktig markering av kjente kulturminner og kulturmiljøer i skogbruksplanen.

En godt farbar vei for en skogeier for å lære mer om eventuelle kulturminner i egen skog, er ei side som er utarbeidet av Riksantikvaren. Den heter Kulturminnesøk, og gir ei oversikt over kulturminner over hele landet.

For å komme inn på denne siden går en inn på en link som heter Kulturminnesøk. Da åpnes et nytt vindu, og i ei menyliste til venstre kan en velge fylke, kommune og gårds- og bruksnummer. Kommer det da opp noen symboler på ens egen eiendom, kan en så trykke på ikonet – for eksempel en som betyr ruin, og se mer om hva dette er, og hva slags vernestatus kulturminnet har.

Ved tvil om kulturminnes plassering/beliggenhet skal kulturminneetaten i Fylkeskommunen alltid kontaktes.